Overskriften var: VÆR SÅ SNILL: STIKK!, som sto under bildet av en alvorlig, relativt ung dame som så meg rett inn i øynene. Avsenderens logo var tydelig, men likevel diskret og elegant plantet nederst i annonsen på en måte som gjorde at jeg oppdaget den sammen med overskrift og bilde. Jeg skjønte altså umiddelbart noe om hva annonsen handlet om, men langt fra alt. Men jeg ble nysgjerrig på å vite mer. Og for orden skyld; jeg er mann.

Brødteksten begynte med VÆR SÅ SNILL: LYTT, med store bokstaver. Om jeg ikke allerede hadde forstått at denne annonsen hadde et viktig budskap, så skjønte jeg det nå. Temaet ”livmorkreft” ble så introdusert i den første ”ordentlige” setningen i brødteksten. Deretter kom konkret informasjon og utvetydig oppfordring til konkret handling i korthogde, enkle setninger. Innimellom ble jeg minnet om alvoret av flere budskap skrevet med store bokstaver (egentlig er jeg generelt motstander av å bruke store bokstaver i tekst fordi teksten blir vanskeligere å oppfatte da vi ikke er trenet med å lese mange ord med store bokstaver etter hverandre. Her var imidlertid de store bokstavene brukt som virkemiddel på glimrende vis.). VÆR SÅ SNILL: FORSTÅ. VÆR SÅ SNILL: TENK. VÆR SÅ SNILL: GJØR DET. STIKK! VÆR SÅ SNILL.

Oppsummert en annonse med relativt mye brødtekst som ikke var delt inn i avsnitt for å gjøre teksten lettere tilgjengelig for leseren. Med et enkelt bilde som ikke var dramatisert ut over et alvorlig og ekte ansikt. En annonse med en litt uforståelig overskrift. En blanding av store og små bokstaver i brødteksten. En logo som verken var stor eller på annet vis markskrikersk. Kort sagt – en annonse som tilsynelatende gjorde mye galt, men som likevel ble veldig riktig. Ikke minst takket være en konkret og enkel tekst. Skulle ønske det var jeg som hadde skrevet den.