En følelse av kontorliv

Av Maren Melstveit 24. April, 2020 Ingen kommentarer

Lockdown. Ordet jeg ikke kan huske å ha hørt Erna bruke direkte i pressekonferanser, men som likevel ble min (og mange andres) virkelighet fortere enn naboen kan si hytteskam.

Det er rart med det. På én dag gikk jeg fra å se for meg helgen inneholde kafébesøk, en iskald øl på Solsiden i godt lag, og en treningsøkt på 3T (sistnevnte visste jeg at ikke kom til å skje, men det var nå med i planen uansett), til å skjønne at dette ikke ville bli mulig på lenge. Veldig lenge.

Innen arbeidsdagen var over 12. mars, rakk jeg å slenge PC-skjerm, tastatur, mus, albuestøtte, markeringstusjer, Post-its og håndkrem i en sort avfallspose som jeg dro med meg hjem. Og de fleste av mine kollegaer gjorde det samme. Alt ble finurlig plassert på kjøkkenbordet. Dette så jo nesten ut som arbeidsplassen min på kontoret, jo! Minus én viktig detalj – kollegaene mine. Disse flotte menneskene som jeg tilbringer mer tid med enn samboeren. De som jeg deler gleder og sorger med ­­­– og arbeidsplass selvfølgelig.

Min daglige dose Headspin kom nå til å bli byttet ut med for mange doser av meg selv.

Men. Jeg hadde i det minste én kollega på hjemmekontoret; samboeren min. Som har et helt annet yrke. Men han liker i det minste kaffe. Ikke har vi barn som kjemper om oppmerksomheten vår mens vi prøver å koordinere videomøter og lunsjbestilling heller, så sånn sett lå jo alle forutsetninger til rette før oppstart av prosjekt hjemmekontor. Jeg fikk kjøkkenbordet, han fikk sofaen.

Mandagen etter startet den nye tilværelsen for alvor, og det dukket opp en rekke spørsmål. Må jeg begynne å sette meg inn i hvordan Teams fungerer nå? Hvordan skal jeg kunne jobbe effektivt uten å sparre med noen i det sekundet jeg trenger innspill? Kommer kaffebudsjettet til husholdningen til å sprekke totalt? Spørsmål og bekymringer som jeg sikkert ikke var alene om.

Felles for alle var at vi ikke hadde noe valg – dette var noe vi måtte finne ut av underveis. Alene, men fortsatt sammen.

Samme dag opprettet kollega Andreas Teams-kanalen «Kaffeprat – en følelse av kontorliv». Kaffe må man ha, så hvorfor ikke erstatte prat ved kaffemaskinen med kameraer av ymse kvalitet? Det fungerte faktisk veldig bra (stjerne i boka til Teams – og til Andreas), og kaffepraten utviklet seg til å bli en ypperlig lunsjplass også. Midt mellom falske bakgrunnsmotiver og tøysete påfunn (som for eksempel å stille opp i møter som en potet), ble behovet for sosial interaksjon dekket.

Vi begynte å lære hverandre å kjenne på en ny måte. Han i møtet som alltid glemmer å dempe mikrofonen. Hun vi kun har sett kjevepartiet på i 20 minutter. Eller hun som later som hun lytter, men egentlig sjekker ut Dagbladets nyeste skrekkoverskrift (eller Tinder?). For ikke å glemme han som står opp to minutter før morgenmøtet starter og «ikke får kameraet til å fungere».

Har alle på seg bukse under mandagsmøtet egentlig? Det var så fint å føle på at alle var i samme båt.

Noen av oss har blitt mer sosiale, andre ensomme. Noen finner glede i å endelig ha tid for seg selv uten å avlyse igjen, andre trenger en klem eller en hånd å holde i. For meg har denne tiden gitt tro på at endring ikke er så farlig. At selv ikke en global pandemi kan hindre oss i å fungere som samfunn.

Og jeg har sett Headspin med nye øyne. Jeg har gått fra å frykte det verste, til å få håp – dette klarer vi. For vi klarer å jobbe sammen på tvers av enheter og postnummer. Og vi er heldige som har fantastiske kunder som, til tross for omstendighetene, fortsetter å bestille nye prosjekter slik at vi på sikt kan overleve og gjøre det vi liker best: å jobbe sammen på det fysiske kontoret.



Maren Melstveit

Skrevet av Maren Melstveit

Prosjektleder og koordinator /

+47 938 77 157