Hvor er det blitt av samfunnsansvaret i merkevarebyggingen?

Av Bent Ødegaard 29. August, 2017 Ingen kommentarer

For noen år siden var samfunnsansvar et buzz-ord i markedsføringsbransjen på linje med dagens programmatiske markedsføring, retargeting og content.

Det var ikke måte på hvor viktig samfunnsansvar var – og ikke minst ville bli

Større bedrifter laget egne samfunnsansvars-rapporter hvor de greide ut om hvor flinke de var. Hvor mye mindre papir de produserte. Hvilke høyverdige prinsipper som lå til grunn for deres valg av leverandører. Hvor mye de hadde investert i ny kommunikasjonsteknologi for å redusere antall flyreiser. Hvordan de jobbet med samfunnsansvar internt. Ja, mange gikk så langt at de integrerte samfunnsansvar i den overordnede forretningsstrategien. Og den gamle markedsførings-guruen Kotler skrev sågar en bok, markedsføring 3.0, hvor han hevdet at bedrifter som ikke tok sitt samfunnsansvar på alvor, gradvis ville tape kampen om kundene. I dag er temaet knapt nok på dagsorden, så da er vel alt blitt i orden?

Bedrifter som ikke tok sitt samfunnsansvar på alvor, ville gradvis tape kampen om kundene, i følge Kotler.

Slik er det dessverre ikke. Riktignok har vi forbrukere blitt en smule mer bevisste på hvilke valg vi har og gjør. En og annen næringslivsaktører har også til en viss grad fulgt opp de store ordene og gitt oss noen mer “samfunnsansvarlige” alternativer. Men der stopper det. For selv om flere i dag handler litt dyrere egg fra frittgående høner, kjøtt fra griser med god plass i bingen og noen få som har råd, glir lydløst på asfalten i sin Tesla, så kjører vi mer bil enn før, og antall biler per familie er ikke gått ned. Flyr oftere og lengre enn før, gjør vi også. Kjøper mer enn noen gang – og kaster mer av det vi kjøper før det er utslitt eller ødelagt. Og brorparten av det vi kjøper, produseres fortsatt av bedrifter i land langt borte der korrupsjon, forurensing, barnearbeid og brudd på arbeidsfolks rettigheter i større og mindre grad er en del av hverdagen.

Brorparten av det vi kjøper, produseres fortsatt av bedrifter i land langt borte der korrupsjon, forurensing, barnearbeid og brudd på arbeidsfolks rettigheter er en del av hverdagen

Og det er vel bare å innrømme at også jeg sliter. Jo da, jeg valgte tog fremfor fly da jeg var i Oslo på barnebarn-besøk sist. Men det var egentlig fordi jeg hadde lyst på og tid til en rolig reise, lese bøker og kose meg med utsikten over Dovre. Og så går jeg fram og tilbake til jobb hver dag. Men hei, jeg bor 1 km unna, og jobben betaler ikke for parkering, så… Ja, og så holder jeg meg til egg fra frittgående høner og økologisk dyrkede grønnsaker – i all mulig hovedsak. Kanskje mer fordi jeg er redd for hva gårdbrukere som prøver å tyne mest mulig ut av jorda og hønene, gjødsler og forer med enn av hensyn til hønene og jorda som sådan.

Sånn kunne jeg fortsatt med selvransakelse og vikarierende motiver for mine tilsynelatende bevisste valg og riktige standpunkt. Men nå er det ikke meg dette skal handle om, men næringslivet. Jeg tror nemlig det er en sammenheng mellom mine valg og deres.

For når sant skal sies, har jeg inntrykk av at verken jeg eller næringslivet bryr oss noe særlig om samfunnsansvar. Vi er mye mer opptatt av pris og merkestatus. Av såkalt disruptiv teknologi. Av Æ-pps opp og ned i mente. Av design og mat-trender. Vi spiser blåbær året rundt, fløyet inn fra Marokko og Gud vet hvor. Hallo, blåbær fra Marokko! Vi ferierer på Cuba nesten uten snev av dårlig samvittighet for flyturen og forurensingen. Fordi vi fortjener det, antakelig. Vi aksepterer uten bekymring at deler av strømmen vi bruker, til tider kommer fra kullkraftverk ute i Europa. Kjører bil som går på diesel og med lassevis av hestekrefter fordi vi har råd, og fordi vi synes det er coolt med 0-100 på godt under 7 sekunder. Nesten alle valg vi gjør, er basert på hedonisme (også et begrep som ble diskutert tidligere, men som knapt er på noens dagsorden i dag).

Nesten alle valg vi gjør, er basert på hedonisme

Nei da, jeg mener ikke at alt dette er næringslivets feil. Jeg forstår og aksepterer (til en viss grad) at de gir en god liten dag i samfunnsansvaret sitt hvis ikke det gir dem konkurranse-fortrinn. Jeg skjønner selvsagt dette med konkurranse, og at det også er samfunnsansvar å sørge for at egen bedrift ikke går konkurs. Koste hva det koste vil. Hvis ingen andre gjør noe, gjør ikke jeg noe heller. Med mindre jeg kan tjene på det.

Men jeg hadde gjerne sett at litt flere næringslivsaktører hadde tatt litt mer ansvar på vegne av meg. Sørget for å luke bort de opplagt dårlige hedonisme- og lavprisalternativene jeg er svak nok til å velge. Sjekket litt nøyere hvor varene de selger, kommer fra. Være litt mer bevisst enn de fleste tilsynelatende er. Og så informere meg tydelig og klart om hva jeg faktisk velger, slik at jeg ikke kan skjule meg bak at jeg ikke vet. Hvor mye jeg forurenser når jeg flyr til Tokyo på ferie, for eksempel. Og hvordan forholdene for arbeiderne er i landet og på fabrikken der klærne jeg kjøper, produseres. Kort sagt; brukt litt av overskuddet sitt til å hjelpe meg til å ta samfunnsansvar.

For det er bare å innse; som privatperson i lykkelandet Norge velger jeg det som passer meg selv best. For så lenge ingen gir meg alternative valg – tydelig merket slik som økologiske egg fra frittgående høner – fortsetter jeg som før.

For hvis ingen gir meg noen alternative valg – tydelig merket slik som økologiske egg fra frittgående høner – fortsetter jeg som før.

Så kanskje er det derfor samfunnsansvaret er borte som tema i markedsførings-seminarene; det styrket verken merkevaren eller skapte konkurransefortrinn. Og hva var vitsen med å ta samfunnsansvar da? Eller kanskje er det fordi temaet bare er blitt glemt i alt styret rundt disruptiv teknologi og snedige app’er?

Jeg håper det siste, men frykter det første.

 



Skrevet av Bent Ødegaard

Tekstforfatter / Headspin Advertising

905 52 167